En mann med hvitt skjegg var på besøk i klassen min, og han viste oss bilder fra hva han kalte «den brasilianske favelaen». Jeg hadde aldri hørt ordet «favela» før – navnet på den brasilianske slummen – men ut i fra bildene så det ikke noe særlig ut.
Children At Risk Foundation (CARF) sin tidligere daglige leder, Sigve Fjelltvedt, var på besøk på skolen min, Skjold barneskole. Han fortalte oss at siden Skjold var en samarbeidsskole med CARF, så skulle to heldige elever få reise til Brasil.
Lite visste jeg da at jeg få måneder senere ville befinne meg på et fly til São Paulo, med iltre sommerfugler i magen.
Møtet med favelaens brutaliteter
For en ung gutt fra rolige, trygge Norge ble møtet med den brasilianske slummen en sjokkopplevelse. Det var rart å se mennesker bo i små hus laget av papp funnet på den lokale søppeldyngen – ikke veldig ulikt trehus mine kompiser og jeg laget i hagen.
Særlig et minne har festet seg ved meg.
Vi besøkte en alenemor tidlig på dagen. Hun oppførte seg rart, syns jeg, og jeg ble senere fortalt at hun var dypt ruset. Ut fra døråpningen bak henne trillet en gutt på min egen alder fram i rullestolen sin. Han var fysisk og mentalt funksjonshemmet. Han smilte bredt når han så oss, som om det var veldig lenge siden sist han hadde fått besøk. Som en ung gutt selv var det ikke alt jeg forsto av situasjonen, men jeg unte ingen å sitte isolert i et papphus, uten venner eller hjelp.
Jeg ble veldig trist.
Favelaens oaser
Jeg brukte tid på å fordøye alle inntrykkene fra fattigdommen og slummens elendighet. Men når jeg nå tenker tilbake, så er det ikke dette som kommer fremst til minne.
Jeg tenker først og fremst på livsgleden, entusiasmen og varmen som møtte meg i barna jeg ble kjent med.
Jeg har i senere tid hørt CARF sine aktivitetssentre beskrevet som «slummens oaser». Den beskrivelsen stemmer godt overens med mitt eget førsteinntrykk av disse sentrene.I det vi gikk inn portene slo hele fargespekteret mot oss fra de kunstneriske veggene – en sterk kontrast til slummens grå omgivelser. Lyden av føtter som løper og barn som ler.
Fotball snakker alle språk, så jeg hang meg like gjerne på en fotballtrening. Selv om jeg ikke kunne utveksle et ord med mine portugisiske jevngamle, så fikk jeg raskt mange nye venner.
Jeg følte meg hjemme på disse sentrene – til tross for at jeg befant meg på andre siden av jorden fra hjemmet mitt i Bergen. Det fikk jeg inntrykk av at de andre barna også gjorde.
... spol en del år fremover
Tilbake i Norge ble jeg med Sigve på besøk hos andre samarbeidsskoler av CARF, og jeg fortalte andre barn om mine opplevelser. Jeg lærte mye av disse skolebesøkene.
En del år senere fikk jeg igjen muligheten til å besøke prosjektet i Brasil. Det forsterket mine inntrykk fra syv år tidligere, og jeg ga da både meg selv og dem som jobbet der et løfte om at jeg en dag ville komme tilbake og bidra.
I dag er jeg lykkelig over å kunne innfri dette løftet.
Som nyansatt kommunikasjonsansvarlig i CARF ser jeg fram til å ta på meg ansvaret med å videreutvikle prosjektet som har gitt meg så mye i mitt eget liv – og som jeg har sett med mine egne øyne gjør en forskjell for barn i risiko.
Jeg gleder meg til å ta fatt på arbeidet – og jeg ser fram til å bringe litt brasilianske rytmer og farger tilbake til Norge!
- Fredrik Raadal-Simonsen, kommunikasjonsansvarlig i Children At Risk Foundation (CARF)
