Mosaikkunst blir til
Ida Helland-Hansen og Marte (8) knuser tallerker på Nordnes skole. Foto: Silje Alvsaker/BA
Kunstneren Ida Helland-Hansen knuste tallerker på KolibriSkoler i Norge for å lage mosaikk på KolibriRedet i Brasil. Nå er hun i full gang.
I november reiser kunstneren Ida Helland Hansen, fra Bergen til Brasil for å gjøre et mosaikkprosjekt på murer og benker på det vakre aktivitetssenteret KolibriRedet i São Paulo.
Hun har gjort flere arbeider med mosaikk her i Norge. Ida har sendt oss en morsom tilbakemelding fra sine første uker i São Paulo. Her kan du lese hennes inntrykk og se noen flotte bilder av mosaikken som slanger seg av gårde, med mange ivrige hjelpere i aksjon.
BREV 2:
En stund har gått siden sist jeg skrev. Mange opplevelser, mange tanker. Litt vanskelig å sortere.
Hjerter av norske tallerker
Arbeidet med slangemuren går fremover. Tålmodighetsarbeid. Nærmer seg 50 m (innser at øyemålet mitt var litt feil før jeg i dag fant en meterstokk).
OK - jeg innrømmer det; innimellom er jeg litt lei. Av mosaikk. Men så er det over en kneik og kjekkere igjen. En slags meditasjon, og det kan jeg egentlig trenge her. Til å fordøye alle inntrykk. Som da jeg kom hjem til familien i et papp/planke/blikk skur. Alenemor med 7 barn. Skjønne unger. Pappaen(e) bare på besøk innimellom for å lage dem. Uforståelig at det går an å leve sånn. Uten innlagt vann. Og hvordan kan ungene likevel smile og le og syns jeg er snål som ikke snakker bedre portugisisk?
Eller gutten i gaten i São Paulo. Sjonglerer med noe frukt mens bilene venter for roedt lys. Har han glede av de overdådige juleutstillingene rett bak ham? Eller hun som satt der med sin blinde, tilbakestående datter. Skjønn jentunge. Det illegale abortmiddelet virket ikke helt...
Tøffe inntrykk for en sart norsk sjel. Godt da å se alle de flotte mulighetene Kolibriredet gir mange.
Kanskje mest imponert over disse ungdommene. Å se dem undervise de små med ro og tålmodighet er ubeskrivelig. Og 16-åringen som med stort alvor snakker med gamle damer i favelaen(=slummen) om hvordan arbeidet med smykkene går. Smykker som blir solgt via kolibriredet.(Han har gått kurs må vite..)
 Ordalina
For ikke å snakke om Ordalina da. Alles "mor" her på senteret. Elskelig dame som tok meg på bytur forleden. I 14 timer. 7 busser. 3 metroer. Jeg var helt pest. Skjønner ikke hva den damen er laget av. Og dagen etter var hun tilbake, like blid, laget mosaikk og sang rivende falsk på "I do it my way" på portoengelsk. Herlig menneske som kan minne litt om min mams -fri for hemninger og med et stort hjerte.
Enda brevet begynner å bli langt har jeg ikke fått sagt en brøkdel av alt jeg opplever..
Kjempeklem til alle - og en frydefull jul.
IDA
BREV 1:
Dette kan vel kanskje best sammenlignes med å bli kastet inn på et filmsett - få tildelt en rolle, ikke helt vite innholdet, ikke forstå så mye av språket - men OK, det humper og går og jeg blir båret frem av stor tålmodighet og mye varme.
”Filmen” begynte med timelange køer på flyplassen, heldigvis med en nydelig medspiller Isabelli, på 17, som ventet på meg. Det er hun jeg bor hos.
Kolibriredet er vanskelig å beskrive. Sjelden har jeg møtt en så stor kontrast fra det lurvete hverdagslivet utenfor; boss i gatene, halvferdig bebyggelse, halvville hunder, røff trafikk, svært løs regi.
- og innenfor; et sprutende inferno av farger, rytmer, frodig planteliv, glade unger -sjelden har jeg fått så mange kyss på så kort tid!
Men helt uventet begynner filmen med et drama; hyl og skrik(glede?) nei - et ran av den økonomiansvarlige. 7500 kr er mye penger. Noen ungdommer utenfra hadde fått tips om at hun hadde vært i banken... Må trøste og gråter selv for dette var en litt vel overveldende start... Men det går seg til, og rollen min begynner å sitte litt bedre.
Å lage mosaikk med så mange smilende og velvillige assistenter er jo strålende selv om det går litt "rapido" i svingene og alle ikke er like nøye, bare VELDIG ivrige...
Har rukket å komme hjem til 7 familier(noen i blikkskur), undervist i maling, sett tre teaterforestillinger, 1 capoeira forestilling, 1 sirkusforestilling, alt med utspring i KolibriRedet - utrolig hvilken aktivitet som foregår her - jeg tar av meg hatten.
Og i løpet av denne første uken har vi laget over 25 meter mosaikk langs en slangemur!
Denne "filmen" virker vel noe kaotisk, men sånn ER den, filmmusikken er mest forskjellige rytmer satt oppå hverandre med innslag av klassisk gitar, honkeytonkpiano, tuba og fiolin!
Kontrasten kan knapt bli større til førjulstid i gamle, trygge, snille Norge (det nærmeste jeg kommer er å lytte til intens øving på dinglebells på ukulele(!) her i går.
Ha en fin desember hver og en!
En svett, men takknemlig Ida som får være med på dette dramaet fra virkeligheten!
|
