Children At Risk Foundation

Lærdommen fra São Paulo

Denne kronikken sto på trykk i Bergens Tidende onsdag 3. november 2010:

Osingen Gregory Smith la grunnlaget for KolibriCARFs arbeid da han solgte alt han eide og dro til Brasil for å hjelpe gatebarn i Sao Paulo. I syv harde år jobbet han dag og natt for å få gategutter og jenter ut av rusmisbruk og kriminalitet. Dette var et brutalt møte med behandlingsarbeidet – et møte som ga en helt sentral innsikt: du klarer bare hjelpe forsvinnende få dersom du først hjelper dem når de er i gatens vold.

Paulo Freire inspirerte

Noe måtte gjøres annerledes. Gregory Smith hadde lenge vært inspirert av den brasilianske pedagogen Paulo Freire. Hans grunntese var at mennesket må få et grunnleggende ansvar for egen utvikling. Gjennom utdanning skal barnet lære seg å bli en kritisk samfunnsborger – et skapende og kreativt individ som selv tar grep om sin egen fremtid.

Freires grunnsyn var farget av forholdet mellom kolonisten og de koloniserte, mellom den selvbestaltete autoritet og de undertrykte. I mer moderne språkdrakt kan dette sammenliknes med forholdet mellom de privilegerte og de underprivilegerte.

Pedagogikkens tre formål

I følge Herner Sæverot ved Institutt for Pedagogikk (UiB) er pedagogikkens rolle først og fremst å sikre at elevene og studentene tilegner seg kunnskap. I Brasil skaper dette store skjevheter, siden de privilegerte grupper i samfunnet definerer hva som er «korrekt» kunnskap. Alle lærer med utgangspunkt i livet og omgivelsene man lever i. Dette får konsekvenser for om man lykkes i utdanningsinstitusjonene. Da sier det seg selv at de underprivilegerte stiller betydelig svakere enn sine medelever og -studenter fra høyere sosiale lag når det gjelder å tilegne seg kunnskapen som formidles fra kateteret.

Det enkleste eksempelet er at det blir lagt så sterk vekt på skriftlig kultur. Dette dominerer i utdanningsinstitusjonene både i Norge og Brasil. De som mestrer denne kulturen og som lever i den, vil profitere på utdanningssystemet og bli vinnere.

Ulikhetene blir opprettholdt

De underprivilegerte  tilhører ofte en muntlig kultur, og får store problemer med en teoritung, skriftsentrert skole, og blir taperne.  Dette er problemstillinger som har vært reist i den norske skoledebatten siden  Gudmund Hernes' «Ulikhetenes reproduksjon» kom i 1973, og sikkert før dette også.

Vår klare erfaring er at en pedagogikk som tar utgangspunkt i det samfunn, de omgivelser og den kultur menneskene lever i, vil ha større sjanse for å skape virkelig  kunnskapsutvikling.

Pedagogikkens andre funksjon er å «sosialisere» elever og studenter. De skal tilegne seg og ta til seg det samfunnet de lever i. Når kunnskapen og historiene de skal oppfatte og gjøre til sine egne eies og forvaltes av mennesker med makt, ressurser og myndighet – blir denne oppgaven særs krevende for dem som bare har svært begrenset kjennskap til de privilegertes erfaringer og omgivelser.

Sist, men ikke minst, skal pedagogikken individualisere mennesket. Den skal bidra til å skape selvstendige og «levedyktige» individer som tar grep om sin egen historie og utvikling. Og heri ligger de underprivililgertes mulighet. For med et utvidet fokus på pedagogikkens tredje funksjon om individualisering vil man kunne bidra til å gi de underprivilegerte et sett av verktøy til å møte sin egen fremtid med relevant kompetanse.

Lærer seg å mestre

Basert på denne erkjennelsen etablerte Gregory Smith og KolibriCARF forebyggende aktivitetssentre i slummen. Sentre som gir kurs og aktivitetstilbud innen «fag» som barna kjenner godt fra sin egen hverdag: sport, kunst og kultur. Gjennom maling, dans, hip hop, capoeira, fotball, matlaging, perkusjon, instrumentopplæring og teater får barn og unge oppleve mestring og kompetanseheving, uten å ha den formelle kompetansen som det tradisjonelle utdanningssystemet krever. Slik får de muligheten til å etablere en ny vei til å klare seg sosialt og økonomisk.

Parallelt med denne aktiviseringen legger vi også grunnlaget for en mengde andre ferdigheter. For mer abstrakt kompetanse følger med på kjøpet av de praktiske hverdagslige aktivitetene: læringsteknikker, organisasjonsutvikling og -drift, budsjettering, finansiering, evaluering og rapportering, disiplin, empati, demokratiforståelse, omsorg, kommunikasjonsferdigheter, prosjektstyring. Slik kunne vi fortsatt. Alt dette er nødvendig kompetanse som følger med frivillig arbeid med barn og unge.

Når barn og unge er i aktivitet som gjør dem trygge, dukker det opp behov for ny kunnskap. De søker selv kunnskapen ut fra behov og inspirasjon, og i denne fasen spiller det mindre rolle om kunnskapen er teoretisk eller ikke. Kunnskapstørsten alene er drivkraft og motivasjon i massevis.  Slik tar barna og ungdommene selv kontroll og eierskap over sin egen læring, og styrker dermed sin individualitet og evne til selvstendig og kritisk tenkning.

Vi gir praksis trange kår

Skolereformene her til lands har fart stygt med mange av de praktiske fagene. De fleste utdanningsløp er teoritunge, og praksisfagene har trange kår. Våre erfaringer fra Brasil har lært oss at dette betyr at vi fratar det norske samfunnets «underprivilegerte» muligheten til å skaffe seg et trygt grunnlag for øvrig læring. Men dette gjelder ikke bare dem. Alle barn og unge vil tjene på å skape egne referanserammer for læring, og på den måten skaffe seg en sårt tiltrengt motivasjon for å lære.

Samfunnet vårt stiller stadig strengere krav til dokumentasjon av hvordan ressursene utdanningsinstitusjonene får blir brukt. Hvilke resultater kan de vise til? Som oftest blir det spurt etter det som kan måles, telles og sammenlignes. Det er en reell fare for at de strenge kravene til pedagogenes «kvalifisering» av barnas kunnskaper hindrer læreren i legge til rette for at barna søker relevant og nødvendig kunnskap på eget initiativ.

Gagns menneske

Barna våre er i støpeskjeen, og i eldre mønsterplaner for norsk skole snakket man om å hjelpe dem til å bli «gagns menneske i heim og samfunn.» Det er lenge siden norsk utdanningspolitikk har hatt fokus på denne målsetningen. Kanskje noen burde dra til Brasil på studietur?

Fakta

-       Children At Risk Foundation, stiftet av Gregory Smith i 1992. Salg av hans hus i Os og eiendeler var grunnkapitalen.

-       Støttet av 450 enkeltmedlemmer, 40 skoler, menigheter og bedrifter.

-       Kolibriredet er hovedsenteret. Her drives forebyggende arbeid i Diadema bydel i São Paulo. Det er også et kolibrirede i Teatergaten i Bergen.

-       Søndag var det et Paulo Freire-seminar om pedagogikk på UiB. Les om seminaret her.