Children At Risk Foundation

En annerledes fortelling

Med meg hjem fra Brasil har jeg med meg alle kommunikasjonsutfordringers mor – hvordan beskrive behovet for hjelp og bistand – når det du ser er fantastisk livsmot, kompetanse og entusiasme, blandet med slående estetikk og skjønnhet?

Les saken i Bistandsaktuelt her

Children At Risk Foundation har drevet arbeid blant barn og unge i risikoområder i over 18 år, og vi har sett elendigheten. Vi har kjempet en årelang kamp mot den skjebnen som alt for mange barn i slumområdene i Brasils storbyer beveger seg mot – økt fattigdom, rus, narkotika og kriminalitet.  Dette er en kamp vi har kjempet sammen med barna og ungdommene, side ved side. Men der deres kamp er en overlevelseskamp, er vår bare en solidaritetskamp.

De siste årene har prosjektene våre ekspandert stort, og det forebyggende arbeidet som før bare ble drevet gjennom ett aktivitetssenter, har nå spredt seg til tre sentre til, på ulike steder i regionen rundt Sao Paulo.

Kommunikasjonsutfordring nr. 1 – kompetente mottakere

Ungdommene som har gjennomgått programmet vårt er nå selv ansvarlig for aktivitetene og planleggingen ved sentrene, og over 2000 barn deltar i dag i de mange aktivitetene våre. De unge lederne kommer selv fra elendige forhold i slummen, og har alle sterke, personlige historier bak sitt engasjement og sin deltakelse i prosjektet.

I dag er de i full sving med å bygge organisasjon, utvikle strategidokumenter, planer, evalueringer, samarbeidsrelasjoner og rapporter, både til oss og til offentlige samarbeidspartnere i Brasil. De er artikulerte, reflekterte og kompetente.

Hjemme i Norge slites bistandsorganisasjonene mellom ønsket om å vise frem verdigheten (til de trengende), og nøden (som skaper givere).  I stor grad har dette vært løst ved at man har vist fram enkeltmenneskenes høyreiste verdighet i kraft av å være menneske, og i kraft av sitt slit og sin overlevelseskamp. Det som møter oss  i Brasil i dag er ungdommer som ikke bare kjemper og sliter, men som også har ressurser og kompetanser som vi kjenner igjen som våre egne - og ikke nok med det - de overgår oss der vi selv føler oss overlegne. Innen organisasjonsutvikling, ledelse, kompetanseutvikling, kommunikasjon, design, ja, i det meste av det vi slår oss på brystet med når vi skal forsvare våre egne bidrag til menneskers kamp ut av fattigdommen.

Like fullt trenger de våre midler – promiller av vår overflod. For selv om de bor i et relativt rikt land, så er de groteske ulikhetene mellom samfunnsklassene fremdeles svært tilstedeværende overalt hvor vi snur oss. Brasils myndigheter og omfattende sivilsamfunn gjør riktignok alt de kan for å rette på disse skjevhetene, men det vil ta generasjoner før arven etter slavetid og strukturell undertrykkelse av millioner av fattige viskes bort.

Kommunikasjonsutfordring nr. 2 – estetikk  og kvalitet som virkemiddel

Gregory J. Smith, som tross sine mange år fremdeles er en avgjørende kraft i prosjektene til KolibriCARF, har estetikk og kvalitet som en rød tråd gjennom alle sine prosjekter. Som scenograf, dekoratør, kunsthandler og sosialarbeider har han alltid hatt estetikk som bærende element.

Estetikk stammer fra det greske ordet aisthetis, og har å gjøre med det vi sanser. Når vi snakker om estetisk kvalitet, tenker vi på egenskaper og kjennetegn ved landskaper, arealer, bygninger og anlegg som gir sanseopplevelser og berører våre følelser.

Fra slutten av 50-tallet lanserte antropologer, sosiologer, psykologer og andre fagpersoner spennende begreper og teorier som belyste samspillet mellom menneske og miljø. Begrepene territorium og personlig rom ble utviklet til å forstå hvordan rommet blir brukt i reguleringen av autonomi og sosiale relasjoner. Abraham Maslow viste hvordan stygge og pene omgivelser påvirket person-persepsjon, slik at i pene miljøer ble folk tillagt mer positive egenskaper enn i stygge.

Grunntanken vår er enkel: dersom barn og unge med til dels svært traumatiske og vanskelige oppvekstsvilkår skal kunne forandre sine egne liv og så å si skifte livsinnstilling, så må alle gode krefter bidra – også de fysiske omgivelsene. For ikke bare skal det fagligpedagogiske være av ypperste kvalitet. Dersom barn som er vokst opp i ytterste fattigdom, møtes av omgivelser som kommuniserer kvalitet, skjønnhet og estetikk, så vil dette forløse reaksjoner hos barna.  Det kan se ut som de påvirkes mentalt. De blir roligere og mer konsentrert. De observerer mer, gir seg mer tid. Støynivået synker drastisk. Dersom det er vakkert rundt dem, vil de ikke bare anstrenge seg for å ta vare på de vakre omgivelsene, de vil også oppføre seg i tråd med omgivelsene.

Dette eksemplifiseres med en enkel historie. I KolibriCARFs siste senter, som er bygget som et rekreasjonssenter ved kysten sør for Sao Paulo, er blitt en perle. Senteret er donert til organisasjonen av en annen sosialt engasjert norsk kvinne; Inger Harrington, og utvidet og pusset opp av Gregory Smith selv, med god hjelp av frivillige og andre medarbeidere fra de øvrige sentrene. Alt av inventar og eksteriør er nennsomt samlet inn på bruktmarkeder og via brukthandel på internett, for så å bli pusset opp og resirkulert i det provisoriske verkstedet som er satt opp på eiendommen. Dette har skapt et senter fullstendig utenom det vanlige, og for en pris som ville vært totalt uoppnåelig dersom man skulle brukt nye materialer og kjøpt nytt interiør.

Til dette senteret kommer det barn og unge fra favelaene, både de rundt selve senteret, og andre som busses ned fra Sao Paulo. Røffe og tøffe gategutter og –jenter, barn fra slummen som ikke kjenner stort mer enn slummens logikk og estetikk.  De fleste av dem har aldri vært utenfor storbyens asfalt-, sement- og mursteinsmilø.

Vel fremme ved senteret forandrer de seg. De går rolig mellom trær, høns, apekatter, brolagte stier, badebasseng og fiskedam. Inne i huset er hvert møbel og hver pyntegjenstand et kunstverk. Fargevalg og dekor på vegger og gulv er satt sammen for å framheve det vakre,  der belysningen er satt opp for å framheve hver enkelt gjenstand og kunstverk, og samtidig belyse helheten. Hver minste detalj er gjennomtenkt. Barna setter seg pent ved bordet og spiser med bestikk, noe de aldri gjør hjemme. De rydder etter seg, prater med alle og smiler og ler. Bare erkjennelsen av at hvert møbel og hver ting på eiendommen har en historie, utgjør en varig kvalitet og er laget med kjærlighet og faglig ærgjerrighet av en håndverker som kanskje levde for over 100 år siden, gir barna en helt ny forståelse for sine omgivelser og sine liv. De senker skuldrene – roen kommer inn under huden på dem. Vi opplever samtaler vi ikke tenkte var mulig.

På samme måte som omgivelsene formes og omformes, resirkuleres og gjenvinnes, slik formes og omformes også barna og ungdommene i prosjektene.

Men å fortelle dette hjemme, til de mange som støtter og hjelper de fattige barna i slummen i Brasil? For det er ikke lenger skurene, skitten og søppelet i favelaen som er referanserammene for prosjektene våre. Det er selvsagt utgangspunktet, nullpunktet, men ikke fremtiden, ikke det vi ønsker å vise frem. For barna som daglig er innom kolibrisentrene skal skape og omskape omgivelsene sine, de skal forandre slummen og den skjebnen som ville ventet dem der dersom de ikke hadde fått sett og opplevd et alternativ.