I gamle dager ble capoeira spilt på plantasjer og andre arbeidsplasser i hvilepausen, på festdager, på gaten og offentlige plasser. Nå spilles det oftest i akademier, noen ganger på gaten eller på offentlige plasser. Det spilles i en sirkel som er formet av de deltakende capoeiristene som sitter og synger refrengene til balladene, eller klapper hendene i takt med musikken som spilles, for musikk til capoeira er uhyre viktig.

Musikken spiller en viktig rolle, selv om de fleste mener at capoeira i gamle dager foregikk uten tonefølge. I dag består orkesteret vanligvis av følgende instrumenter: tre berimbaus med forskjellige tonefall, en atabaque (tromme), to pandeiros (tamburiner) og en agogo (bjelleformet instrument av metall) og en afoxé (rasle med riskorn eller bønner).

Paret som trer inn i sirkelen for å utøve capoeira, huker seg først ned ved det karakteristiske instrumentet berimbau (hovedinstrumentet i capoeira) og hilser på hverandre.

Begge ber om velsignelse og beskyttelse under spillet. Deretter gjør de den innledende bevegelsen: De bøyer seg ned, balanserer på hode og hender, med føttene i været mot sirkelen. Bevegelsen heter "a queda de rim" og er starten på hele spillet.

RYTME OG SMIDIGHET
Avhengig av musikken og sangen kan spillet utvikle seg til å bli ganske livlig, og berimbauene spilles enten høyt og raskt eller lavt og rytmisk - i perfekt harmoni med de andre sangerne og musikerne.

En god capoeirist må ha gode refleksmekanismer, god pust og perfekt selvkontroll
for å beherske naturlig og vakkert spill.

Spillet krever at deltakerne tenker raskt og er fleksible. Gjennomgangsbevegelsen er den såkalte "ginga"'en, en rytmisk, avventende bevegelse fram og tilbake, som er utgangspunktet for alle andre slag- og forsvarsbevegelser.

Det er viktig å legge merke til at i angola-versjonen av capoeira skal spillerne helst ikke komme borti hverandre, og heller ikke falle på bakken.